Pragmatikkens pris

En fredspris bør også handle om indre kvaliteter.

Med utdelingen av årets Nobels fredspris til EU tas debatten til et nytt nivå. Sjelden har kommentatorene vært mer delt. En ting er sikkert. Tildelingen står som nok et tydelig vitnesbyrd over Nobelkomiteens intellektuelle prosjekt: Fredsprisen skal ikke bare brukes til å synliggjøre de dypereliggende årsakene til fred og konflikt. Fredsprisen skal brukes som et aktivt forhandlingskort i maktens korridorer. Man må beundre komiteen, anført av Torbjørn Jagland, for mot til å tenke store politiske tanker. Vi mener likevel at Nobelkomiteen med sine tildelinger demonstrerer en urovekkende mangel på fingerspitzgefühl.

For om visjonen er nobel, er den desto mer risikabel. Med prisutdelinger til Obama og EU har Nobelkomiteen belønnet to av verdens tyngste maktbastioner, militært så vel som politisk. Nettopp det er nok også hensikten. Fredsprisen forplikter. Det stod tydelig å lese i Obamas ansikt da han mottok prisen. EU, derimot, har ingen ansikt som kan holdes ansvarlig. I tilfellet EU er fredsprisen nærmest som en injeksjon direkte inn i maktmuskulaturen å regne. Her finnes verken noen å hylle eller å holde ansvarlig.  Kanskje var det nettopp derfor vi endte opp med årets fakkeltogfarser; sannsynligvis de to minst viktige markeringene vi har sett på lang tid.

Nobelkomiteen spiller med høye innsatser. Når fred og makt kobles sammen lukter det mer av utroskap enn av romantikk. Politikk er et rått spill om makt. Såpass realistiske må vi være. Her står vi overfor et paradoks. Et forsøk på å bedrive politisk manipulasjon med fredsprisen innebærer å akseptere spilleregler som ikke er forenlig med de kvalitetene de fleste av oss tillegger fred og forsoning. Dette tror vi er noe folk i gata forstår seg på, i hvert fall om vi skal tolke reaksjonene etter de siste årenes tildelinger. Fravær av krig er ikke det samme som fred, like lite som blikkstille hav uttrykker forsoning med naturkreftene.

I sin fortolkning av fredsbegrepet legger Nobelkomiteens til grunn en pragmatikk som er politiske mennesker verdig. Og det er jo ikke rart, ettersom komiteen faktisk består av politikere. Vi skulle ønske Nobelkomiteen kunne slå et slag for en fredsforståelse som lodder en større dybde: En fredsforståelse som speiler den indre forvandlingen som gav mot og engasjement til historiens store fredskjemper: Mahatma Gandhi, Desmond Tutu, Nelson Mandela.

For oss er en troverdig fredspris først og fremst en dydspris. Fred og forsoning handler om både indre og ytre kvaliteter, så vel som ett eller flere menneskers personlige innsats og offer for å vinne fredens sak. Det viktigste med fredsprisen må aldri bli å sette dagsorden for dagsordenens skyld. Vi tror ikke at fredsprisen ville blitt mindre relevant og ha mindre politisk effekt om den gikk til mennesker som med all tydelighet har gjort seg fortjent til prisen. Heller tvert imot.

Europas fred og forsoning er bemerkelsesverdig, men skulle man først velge ut en prisvinner finnes det bedre kandidater enn EU.  For oss framstår årets tildeling mest som en pris til historiens gang.

Innlegget er skrevet sammen med generalsekretær i Digni, Jørn Lemvik og NORME-leder Anne-Lise Søvde og stod på trykk i Vårt Land 12. desember 2012