Når ordet tar bolig

Et nummer blinker på tavlen. En lys herrestemme tar hull på stillheten. Så fylles rommet. Lyse, mørke, inderlige, vakre, falske stemmer.  Andre, tredje og fjerde stemmer, og noen som søker egne toner, midt i mellom. Første linje, andre linje, gjenta. Sangen blir en del av lufta som pustes. Er det slik det låter når tusenvis av sjeler går opp i en enhet? Utenfor kirken, diskret anlagt i en åsside på den franske landsbygda, lyder sangen fortsatt like sterkt. Sangen har tatt bolig. Den blir gjerne værende i flere uker.

Brødrefellesskapet i Taizé forvalter uimotståelige krefter. Lectio Divina, bokstavlig talt ”guddommelig lesning”, kalles repetisjonsøvelsen hvor Ordet går fra å være syntaks til å bli åndedrett. Man trenger ikke vite hva det heter for å ta del i erfaringen. Ikke trenger det komme i en kirkelig innpakning heller. Frigjøringsteologer ynder å fortelle oss at Ordet må komme til oss fra utkantene, fra de som står på siden av etablissementet, for å bli gjort levende på nytt. Slik har det seg kanskje at den mest inspirerte lovsangen jeg kjenner til verken stammer fra kirkemusikkens arkiver eller fra lovsangsindustriens hyllemetere med flatpakkede gudsopplevelser, men fra alternativmusikkens obskure bakevjer.

Det må ha vært sommeren 1999. Mammas gamle Peugeot var ikke utstyrt med all verdens til stereoanlegg, men musikken som strømmet fra halvannen høyttaler var heller ikke designet for en stor hi-fi-opplevelse. Sangene var som skjøre reisverk, bundet sammen av spinkle elgitarer, viltre saksofoner og trommer som nærmest kom veltende ut av høyttalerne. En gaulende vokal bidro ikke til å overbevise medpassasjerer om den musikalske kvaliteten, men jeg var for en gangs skyld herlig frelst. Bak den sjuskete framtoningen skjulte det seg uhørte harmonier, men også en strøm av skriftgjengivelser så levende at Jesus og disiplene med ett var til stede i bilen.

Mannen bak dette bibliodramaet med navn Soul-Junk heter Glen ”Galaxy” Galloway. I kristne kretser er han et ubeskrevet blad (til tross for tidligere omtale i denne spalten), og stort bedre kjent er han ikke i sekulære kretser: For sær for Skjærgårdsgospel og for kristen for avantgardeeliten. Galaxy er en åndelig eksentriker som fatter musikalske og private beslutninger på kommando fra det Høye. Som når han fikk beskjed om å ta en pause fra sin hyperaktive plateproduksjon og elleville eksperimentering med hip-hop (!) for å synge hele Bibelen til seg selv på opptakskassett. Skeptisk? Vel, to år med improvisert bibelresitasjon før dagens arbeid er sannsynligvis ikke det verste man kan gjøre.

For Galaxy har improvisasjon blitt til repetisjon, en Lectio Divina mens båndet ruller. Om stemmebåndsgymnastikken gjennom gammeltestamentlige ættetavler er for de spesielt interesserte, burde albumet 1960 være for alle: 22 fantastiske låter, i en ordrett, kronologisk gjengivelse av Salme 119. Salmenes bok er som Grand Canyon, har Galaxy uttalt. Ingen bilder eller kart kan gjengi dybden i landskapet. Egne ord blir overflødige. Suget i magen krever fysisk tilstedeværelse.

I et metaforisk glimt smelter Skaperverk og Skaper sammen. På samme måte som når Ordet tar bolig. Slike erfaringer kommer ikke av seg selv. Bare spør brødrene i Taizé. Men for de av oss som ikke kan gå i kloster, er Soul-Junk en god måte å nærme seg hverdagsmystikken på.

Friksjon-spalte til Strek nr 5/2012