Ikke hyll Sør-Afrikas «forsoning»

Biskop Desmond Tutus tårer rørte verdenssamfunnet da han ledet Sør-Afrikas sannhets- og forsoningskommisjon på 90-tallet. For sør-afrikanere flest forandret det ingenting.

Politikere, bistandsfolk og kirkelige aktører virker helt samstemt i hyllesten av Sør Afrikas sannhets- og forsoningskommisjon.

Kommisjonen ble nedsatt i 1995 og ble ledet av biskop og fredsprisvinner Desmond Tutu. Visjonen var å etablere en form for domstol, som hadde mandat til å innvilge amnesti til overgripere som stod fram med sine historier. Framfor alt har kommisjonen bidratt til å kaste lys på de tragiske konsekvensene av det ideologiske fangenskapet apartheid utgjorde og fortsatt utgjør. Sannhets- og forsoningskommisjonens styrke besto først og fremst i å være en effektiv ”fact-finding mission”. Det samme kan vi si om andre lands kommisjoner, som er inspirert av Sør Afrikas forsoningsarbeid.

Symbolsk. Den symbolske effekten av en hulkende Desmond Tutu var nok likevel sterkere for det internasjonale storsamfunnet enn for skuffede sørafrikanere. For dem forandret det ingenting. Mange fakta kom på bordet, men ingen ble stilt til ansvar. Dette var i henhold til kommisjonens målsetning, som bygger på en kristen forestilling om tilgivelse og forsoning. Men sannheten alene setter ikke fri, ei heller i kristen forståelse. En kirke som ikke også jobber for rettferdighet har liten troverdighet som forsoningsagent.

Kommisjonens største feilgrep har vært sammenstillingen av forsoningens amnesti med folkets tilgivelse. Ofrene for apartheidregimets politikk hungret etter rettferdighet, men fikk i stedet symbolske offergaver. Etter hvert som frigjøringens eufori la seg begynte sårene etter apartheid igjen å væske. Folk flest så aldri noe til omfordeling av eiendom og penger, selv om makten skiftet hender. I stedet har forskjellen mellom fattig og rik har fortsatt å øke, mens ANCs omdømme svekkes av korrupsjonsskandaler og intern skittkasting – for ikke å nevne mislykket politikk.

Karisma. Det har blitt hevdet med styrke at kommisjonens arbeid kombinert med Mandelas sterke karisma var en av hovedårsakene til at ikke Sør Afrika ble kastet ut i borgerkrig. I mellomtiden har sørafrikansk kriminalitet krevd flere menneskeliv enn krigen i Irak: I perioden mellom 2003/2004 og 2008/2009 omkom mellom 90.000 og 99.000 mennesker i Irak (www.iraqbodycount.org), mens det i samme periode ble registrert nærmere 113.000 mord i Sør Afrika (South African Police Service). I løpet av 2010 ble 4030 sivile drept i Irak, mens hele 16.834 drap ble offisielt registrert i Sør Afrika. Stadig flere sørafrikanere tar nå bladet fra munnen: Hvis ikke dette er borgerkrig, hva skal vi da kalle det?

Ikke forsoning. Årsakene til Sør Afrikas interne problemer er naturligvis sammensatt, og det ville være dristig å anklage kommisjonen for å ha forverret situasjonen. Men dersom forsoning var målet, må vi foreløpig konkludere med at prosjektet har vært mislykket. I dag bidrar ikke de gripende øyeblikkene fra sannhetskommisjonens arbeid til stort annet enn å senke et emosjonelt ladet slør av uvitenhet over et samfunn som er alarmerende lite forsont med seg selv.

Kanskje ser vi først resultatene av kommisjonens arbeid i framtidige generasjoner. I dag fungerer den mest effektivt som et trumfkort når ANCs toppledelse drar på signingsferd hos lettrørte utlendinger. Som da Jacob Zuma gjestet Norge høsten 2011 og fikk holde foredrag i ærbødige Nobelinstituttet om Sør Afrikas suksesser innenfor forsoningsarbeid. Om det var ironisk ment fra arrangørens side, var det godt kamuflert.

Publisert i Vårt Land 3. april 2012