Bleike helgener

Den norske byrde

For å forsvare norsk olje- og gassutvinning konstruerer regjeringen etiske dilemmaer som ikke fins.

Går i takt: Regjeringen og oljenæringen er urovekkende samstemt i sin oljeapologetikk (foto: Harald Pettersen, Statoil/Statsministerens kontor)

Går i takt: Regjeringen og oljenæringen er urovekkende samstemt i sin oljeapologetikk (foto: Harald Pettersen, Statoil/Statsministerens kontor)

I en kronikk i Morgenbladet tidligere i år (”Skinnhellig energipolitikk”), gikk Nils Faarlund sterkt i rette med regjeringens utbygging av fornybar energi og de naturinngrepene det medfører her til lands. Dette skjer i ly av argumentet om at vi må produsere mer fornybar energi for å imøtegå klimatrusselen og samtidig, pussig nok, bekjempe verdens fattigdom. Hadde Faarlund orientert seg bredere ville han fort oppdaget at argumentasjonen ikke bare gjelder satsing på fornybar energi (hvor klimapoenget, i det minste, kunne gitt en viss mening). Nøyaktig de samme argumentene brukes for å forsvare norsk olje- og gassutvinning.

Å forene en fornuftig klimapolitikk med forsvar for norsk olje og gass er åpenbart ikke en oppgave som innbyr til inngående logisk argumentasjon. I stedet har regjeringen lagt en dristig retorisk strategi, som er urovekkende samstemt med oljenæringen. Vi må velge, sier regjeringens oljeapologeter. Mellom kinesisk kull og norsk gass. Mellom naturvern og solidaritet med verdens fattige. Opplagte etiske forhold vendes til etiske dilemmaer. Argumentet går omtrent som følger: 1. Norsk petroleum, spesielt gass, er et mer miljøvennlig fossilt alternativ enn kull. Dersom ikke Norge produserer olje og gass vil det føre til økt utslipp fra mer forurensende energikilder. 2. Tilgang på energi er nøkkelen til ”å løfte millioner av mennesker ut av fattigdom” (regjeringens foretrukne formulering). Derfor vil det være usolidarisk av Norge å legge ned sin produksjon. I begge tilfeller følges en korrekt observasjon opp med en falsk konklusjon.

De vitenskapelige fakta om klimakrisen har blitt gjentatt til det kjedsommelige. Det siste året har to samstemte rapporter om klimakrisens matematikk dominert debatten. For å greie ”togradersmålet”, bør ikke CO₂-tettheten i atmosfæren overskride 450 deler per million. Selskapet Carbon Tracker Initiative (CTI) har regnet ut at vi bare kan slippe ut 565 gigatonn CO₂ før vi sprenger den grensen. Utvinning av alle fossile reserver vil medføre et forventet utslipp på 2795 gigatonn CO₂. I klartekst betyr det at 80 % av verdens kjente fossile reserver bør forbli ubrukt. Det vil gi oss en 80 % sjanse for å greie togradersmålet. Det internasjonale energibyrået, IEA, støtter CTI. De konkluderer med at 2/3 av kjente fossile ressurser må forbli ubrukt. Det vil gi oss 50 % sjanse for å nå målet. Regjeringen har så langt unnlatt å uttale seg om disse tallene.

Informasjonen er uansett irrelevant for den norske regjeringen, fordi Norge er velsignet fra naturens side. Logikken baserer seg på en rangering av onder. Olje og gass er ille, men kull er enda verre. I regjeringens verdensbilde er alltid det norske alternativet et bedre alternativ. Derfor gir Norge gir seg selv rett til å utvinne alle sine ressurser. Det er et moralsk uholdbart argument kamuflert som fornuftig pragmatikk. Dette er et spørsmål om rettferdig fordeling. Hvis vi forutsetter at CTI og IEA har rett, og at deres anbefalinger blir tatt på alvor (stadig flere finansanalytikere advarer nå mot en ”karbonboble” i verdensmarkedet), må verden dele på maksimalt 1/3 kake. Når Norge gir seg selv dispensasjon til å utvinne mer enn 1/3 av reservene på norsk sokkel, forutsettes det at andre selskaper/nasjoner ikke kan utvinne en like stor andel av sitt tilgjengelige kakestykke. Det forutsetter at andre nasjoner kutter i egen energiproduksjon for å kjøpe norsk energi. Det forutsetter jackpot for norsk petroleumsindustri.

Det er dypt urettferdig at Norge skal få lov til å utvinne alle sine ressurser, mens andre land skal gi avkall på sin utvinningsrett. Så er det da heller ingen ting som skulle tilsi at andre land aksepterer det norske resonnement. Det finnes ingen mekanisme som sikrer at norsk gassproduksjon fører til reduserte kullutslipp andre steder. Det finnes heller ingen mekanisme eller politisk vilje for omfordeling av inntektene Norge tjener på andre lands bekostning. Klimakvotehandelen, Jens Stoltenbergs kongstanke for en rettferdig fordeling av utslipp, fungerer ikke etter hensikten. I 2007 var regjeringens petroleumsforsvar gjennomsyret av henvisninger til kvotehandel. I dag nevnes det knapt med et ord. Sjelden har en politiker lidd et større prestisjetap med mindre oppmerksomhet.

Rettferdig fordeling av utvinningsrett er heller ikke et tema i utviklingsminister Heikki Eidsvoll Holmås’ ferske stortingsmelding om nettopp rettferdig fordeling, som i stedet fokuserer på fordeling innad i land. At utviklingspolitiske interesser må vike for nasjonale økonomiske hensyn er ikke overraskende. At utviklingsministeren må finne seg i at regjeringen låner legitimitet for olje- og gassproduksjon fra utviklingspolitikken burde derimot vekke oppsikt. For i følge regjeringen er ikke bare norsk olje- og gassproduksjon miljøvennlig, den representerer også solidaritet med verdens fattige. De som først merker konsekvensene av Vestens utslippsgalopp har altså med å være takknemlig for dette, fordi alternativet angivelig er enda verre.

Energitilgang er en nøkkel til fattigdomsbekjempelse, men den bør fortrinnsvis være fornybar og lokalt produsert. Regjeringen konstruerer her et motsetningsforhold, med en fatal logisk konsekvens. Fordi verden trenger mer energi må vi fortsette å utvinne det vi har. På den måten gjøres fattigdom til et argument for ikke kutte i fossil produksjon i det hele tatt. På denne måten gjøres fattigdom til et argument for å opprettholde produksjon på norsk sokkel. Hvordan dette skal komme de fattige til gode er i sannhet et mysterium. Norge selger ikke rabattert energi til fattige land. Det er bare noen få milliarder av Norges årlige oljeinntekter på flere hundre milliarder som kommer fattige land til gode, enten det er tale om bistand, kvotehandel eller investeringer. Og da har vi ikke en gang regnet med oljefondets disponeringer og inntekter.

Det dette egentlig handler om er retten å bygge opp og beskytte egen industri. En av hovedgrunnene til at man ikke har lykkes med å få på plass en internasjonal klimaavtale er at de fattige landene krever sin åpenbare rett til å øke utslippene for å styrke sin økonomi og ta igjen Vestens velstandsforsprang. Det er en innrømmelse de vestlige landene ikke ønsker å gi. Utbygging av norske oljefelt tjener således ikke de fattiges sak, det bidrar heller til å stjele de fattiges plass rundt bordet.

Ved å konstruere etiske dilemmaer prøver regjeringen å framstille det norske olje- og gasseventyret som et tungt samfunnsansvar. Med denne selvglorifiserende imagebyggingen bortledes oppmerksomheten fra det åpenbare: Energiproduksjon er ikke et åk, det er en gullgruve. Regjeringen har et stort forklaringsproblem, men virker uaffisert av fallhøyden. At opposisjonen ikke har funnet det bryet verdt å utfordre regjeringens skamløse oljeapologetikk sier sitt. I ly av denne knugende politiske konsensusen hviler det et stort ansvar på den uavhengige, kritiske journalistikken.

Kronikken stod på trykk i Morgenbladet, fredag 24. mai 2013.

Reklamer

Én kommentar på “Den norske byrde

  1. Tilbaketråkk: Blogg: «Den norske byrde» | klimavalg2013.no

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den mai 24, 2013 av i Global, Politikk med stikkord , , , , , , , , , .
%d bloggere like this: